Når mamma spiller Pokémon GO....


 

Suksessen til Pokémon GO overrasket alle, selv Niantic og Nintendo. Spillet har slått det som kan slås av interessante rekorder, på både nedlastinger og aktivitet. Jeg digger spillet, noe som kanskje ikke er noen overraskelse da jeg var en stor Pokémonnerd da jeg var ung. Jeg samlet kort, spilte Pokémon Stadium, Pokémon Snap og lekte meg gjennom Pokémon Blå og Sølv sikkert 15 ganger. 

Da mamma begynte å spille Pokémon synes jeg det var ganske kult. Hun burde ha vært et offentlig kjent forbilde. Ikke bare er hun verdens beste og mest støttende mamma, men hun har brukt utrolig mye energi på å sette seg inn i og forstå det vi nerdete ungene hennes er interesserte i (som for eksempel da hun hørte på meg i en time for å forstå hvorfor Olofmeister sin boost var ulovlig under CSGO DH Winter 2014).

Nå har hun altså begynt å spille Pokémon GO, og det er ingen tvil om hvor spillavhengighetstendensene mine kommer fra. Jeg har fått meldinger kl 07.30 om hvilken gym hun burde velge, og at hun følte at personligheten hennes matchet litt mer med Team Valor enn med Team Mystic og hun har dratt med seg stefaren min på timeslange turer for å fange Pokémon. Nedenfor har jeg hentet ut et fint lite utdrag fra en av de mange samtalene våre som omhandler Pokémon GO.


 

Heia mamma - måtte du bli den beste Pokémontreneren av dem alle <3 


 

6 tegn på at Ratchet and Clank er et godt spill

*Spillet er sponset*



 

Samboer satt i ekstase i sofaen da installasjonen viste 100 %. For ham var dette en del av barndommen. Selv har jeg aldri spilt Ratchet and Clank, så mine inntrykk kommer fra to uerfarne øyne som aldri har hatt noe forhold, eller finner noe sjarm i hva jeg husker fra jeg var yngre. Nedenfor har jeg listet opp ti ting jeg merket meg ved spillet.

1. Du begynner å mimre om de gode gamle favorittspillene som vi kidsa som er født på slutten av 80- og starten av 90-tallet koste oss med. For meg gikk det så langt at jeg vurderte å få tak i en Playstation 1 og se om noen av de gamle spillene var så morsomme som du husket dem.

2. Du tenker at det er litt småteit med så mye duppeditter og oppgraderinger på alt mulig utstyr, frem til du prøver deg med våpenet Pixelizer, som gjør alle fiendene dine til PIXLER! Fantastisk morsomt, og det var definitivt ikke unødvendig eller teit. Pixelizer og Jetpack var alt jeg trengte for å totalt forelske meg i alle våpen og utstyr.

3. Du synes racingspill og spesielt bilspill er teit, men sekundet du konkurrerer mot ti andre tullinger i Ratchet and Clanks racingdel så sitter du med kontrollen helt utstrakt fra kroppen og beveger hele kroppen i de krappe svingene.

4. Du klager over at ingen lager gode flerspillerspill lenger, men tenker etter å ha spilt i rundt 10 minutter at dette spillet er perfekt å spille sammen med hele familien. Selv om det bare er en som styrer av gangen, så er det fint mulig å bytte på, slik som samboer og jeg gjorde.

5. Du vurderer å kalle det neste kjæledyret ditt for Ratchet, han er jo så søt, men så kommer du på at "Ratchet" også er et begrep for noe annet: Takk til Urban Dictionary for en spot-on definisjon: "Ratchet is If Ghetto and Hot Shitty Mess had a baby, and that baby had no father, and became a stripper, then made a sex tape with an athlete, then became a reality star!" 

6. Du tar deg selv i å le godt og lenge hver gang du kaster ut en "Groovitron". Til info er Groovitron en diskokule du kaster ut som får alle fiendene dine til å stoppe for å ta seg en dans. Alle de ulike fiendene har forskjellige danser og det hele er latterlig morsomt å se på! (Det er verdt å se videoen under)

Jeg sliter litt med å plukke ut noe negativt ved spillet. Det er varierte og morsomme ting å gjøre. Nye oppgraderinger gjør at det er nye ting å mestre hele veien. Historien er sjarmerende og har humor for både store og små. Det er kanskje litt "enkelt", men samtidig er det jo et spill som skal fungere for familien. Det mest irriterende var flykontrollene som er relativt lite intuitive (det er bare en aktiv analog til å styre retning, og kamera følger bare automatisk etter). Alt i alt er Ratchet and Clank et supert spill for store og små. "Lille" Jediwhale kommer definitivt til å kose seg videre med dette de neste dagene. :) 

 

 

 

The Division: Jeg dreit meg skikkelig ut

Spillet er sponset

Jeg spilte meg gjennom den åpne betaen (som selvsagt var alt for kort, etter min mening) og har gledet meg veldig til lanseringen av fullversjonen av spillet. Da jeg fikk muligheten til å anmelde spillet hylte jeg selvsagt "JA TAKK!!". 

The Division går ut på at du som agent i "The Division" skal bygge opp New York etter katastrofen under amerikanernes favoritt shoppingdag; Black Friday. Du kastes inn i et kaotisk Manhattan og må gjennom et spekter av ulike typer oppdrag for å få igang ulike avdelinger som skal hjelpe byen å komme seg opp på beina igjen.

Noe av det som fanget meg mest med spillet er at det er utrolig godt tilrettelagt for å spille mange sammen. Sosial gaming med katastrofe som tema er mer enn nok til å fange min interesse i mange timer, og mange mange flere vil det bli! The Division er et spill jeg ikke tror jeg kommer til å legge fra meg så lett. Etter å ha gjennomført historien, funnet alle telefonene og de savnede personene er det selvsagt hundrevis av timer moro i Dark Zone. 


 

Dark Zone: Jeg dreit meg skikkelig ut

"Help, guys, I'm by some sort of helicopter and everyone is putting stuff on some sort of line. What do I do. Will these guys kill me? Do I kill them? Guys? Guys?".

I min første time i The Division forvillet jeg meg inn i Dark Zone. Som en relativt sosial gamer satt jeg sammen med en større gjeng på Team Speak og hylte desperat ut "Help, guys, I'm by some sort of hellicopter and everyone is putting stuff on some sort of line. What do I do. Will these guys kill me? Do I kill them? Guys? Guys?". Det jeg ikke visste var jo at ingame mikrofonen min ikke automatisk var slått av, som jeg er vant med, som førte til at de ti andre som sto rundt meg i "Extraction point" lo svært godt av denne nooben (som de selvsagt trodde var en ung gutt).

Jeg har ikke prøvd meg så mye her enda, men den smakebiten jeg fikk under betaen gav absolutt mersmak. 

Oppsummert vil jeg si at Ubisoft inviterer spilleren til å ta del i katastrofen i New York på solid vis. Visuelt er spillet slående vakkert med mange områder som er enkle å kjenne igjen selv for en som bare har vært turist i "The big apple" et par ganger. Det visuelle byr på sjarm og realisme, hvor det er bygget baser i historiske bygg, og i kloakken, alt etter hva som er praktisk. 

Gameplay er spennende og variert, og jeg gleder meg til fortsettelsen!

Dark Zone er intenst og morsomt å spille sammen med gode venner, eller tilfeldige mennesker. Det kicket man får av å være "Rouge" er nesten litt mye av det gode, men absolutt en morsom opplevelse!

 Jeg vil gi et ekstra lite pluss for character creation. Selv om det ikke kan sammenliknes med Fallout 4 eller andre svært detaljerte motorer. I en del spill kan du som oftest bare velge mellom superstore bryster eller megastore bryster og ultrakorte skjørt eller skjørt på lengde med et belte når du ønsker å spille som kvinne. Men The Division har bare skikkelig bad ass agenter, uavhengig av hvilket kjønn man er.
(Altså - se hvor RÅ denne dama ser ut!)

Denne anmeldelsen blir ikke SÅ lang, men det er definitivt ikke det siste innlegget om The Division som vil bli lagt ut på min blogg.

 

 

Den vakreste spillopplevelsen

Da jeg la fra meg PS4 kontrollen og var ferdig med Life Is Strange følte jeg meg tom og trist. På samme måte som da jeg la fra meg siste bok i Game of Thrones serien, eller så siste episode av Dexter eller How I met your mother. Dette spillet har virkelig satt spor.

Life Is Strange er ulik noen annen spillopplevelse jeg har hatt. Og dere, dette trenger spillverden. Spillet Life Is Strange viser bredden og mulighetene ved å skape, spille og se på spill. Jeg er overbevist om at dette spillet kan smelte hjerter hos selv de største spillskeptikerne.

Spillet handler om fotografistudent Max Caulfield som midt i en klassetime får kraften til å spole tiden tilbake. Spillet går ut på å ta valg i Maxs liv. Som spiller ble jeg overrasket over hvor gode utviklerne har vært til å skape komplekse og troverdige karakterer. Man får fort medfølelse for karakterene, og ønsker deres beste (eller værste, alt ut i fra hvem det er snakk om).

 

 

Det som gjør spillet så utrolig vanskelig, på tross av at kontrollene er helt ukompliserte, er at det i motsetning til andre spill jeg har spilt, er veldig vanskelig å forutse hvilke følger de ulike valgene du tar får på historien. Her gjelder det å ta seg god tid til å utforske og lete etter detaljer; det kan avgjøre hvem som får leve, og hvem som dør.

Max Caulfield er en tenåringsjente som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i. Hun har et ønske om å alltid gjøre det rette for alle. På et punkt tok jeg meg selv i å google hvordan jeg kunne endre utfallet av ett av valgene jeg tok, fordi at det rett og slett var skikkelig kjipt å leve med. Jeg fant ut at jeg kunne ha endret utfallet, og vurderte å starte episoden på nytt, for å gjøre det riktig, men jeg var nysgjerrig på å se hvordan dette utviklet seg videre.

Historien er utrolig sterk, og karakterene er de mest troverdige jeg har sett i et spill så langt. De har en gjennomtenkt fortid, fremtid, egne mål, og påvirkes i utrolig stor grad av det som skjer rundt dem. Spillet byr på så mange muligheter med vakker dialog, vakre bilder og så sammensatte karakterer som gjør at jeg virkelig følte et sterkt behov for å gjøre alt jeg kunne for å hjelpe dem. En liten ekstra hyllest for at det IGJEN er Square Enix som er utgiver av enda et spill som faller veldig i smak hos meg.

 

 

 #spillmagasinetreview 

King's Quest: En helt annerledes spillopplevelse



Tilfeldigvis kom samboeren min over "King's Quest" som var et av månedens spill på Playstation Plus. Etter at han hadde spilt i 20 minutter huket han tak i meg og sa at DETTE kom jeg til å like. Og han tok ikke feil!

Det første King's Quest ble utgitt i 1984. Den nye utgaven av King's Quest er et puzzle-spill med fem planlagte kapitler (to er lansert så langt). Historien er bygget opp rundt King Graham som forteller historier om sitt liv, og hvordan han ble konge, til barnebarna. Kontrollene er veldig enkle å manøvrere (så enkelt at selv svigermor som ikke har holdt i en spillkontroll siden NES, uten utfordringer klarte å komme seg videre i spillet). 

King Graham, troll, gåter, gjetting, dyktige stemmeskuespillere og en god dæsj med sjel skaper en utrolig god spillopplevelse.

(Kings Quest 1984)

+ Story: Det er et fantastisk, cinematisk eventyr. Du påvirker selv storyen i ulike retninger ut i fra hvilke valg du tar. 

+ Artwork: Spillet ser helt magisk ut! Det er annerledes og vakkert

- Kun lansert to av kapitlene så langt

 

Spillet passer for både store og små. Vakre farger, og spennende historie 

 

Karakter: 6

#spillmagasinetreview #karakter6

Jeg har tydeligvis vært snill jente i år





 

MED Darth Vader på! Det var mildt sagt et "jaw drop" moment. Så langt har vi spilt oss gjennom Outlast (jeg lurte brødrene mine til å spille, slik at jeg kunne sitte med pute foran ansiktet mesteparten av tiden). Vi fikk Dying Light, som jeg har gledet meg til å spille, og selvsagt Battlefront.

Selv om jeg de siste årene har vært mer aktiv på PC-fronten enn på konsoll, var konsoll min introduksjon til spill. Først NES, så N64, Playstation 2 og Wii. Det er noe "ekstra" sosialt med å sitte i sofaen sammen med kjæresten og spille sammen, eller bytte på å spille.

Har du noen tips til hva jeg bør spille? Kommenter her, eller tweet meg @tcwinger

PS. Selv om jeg er veldig entusiastisk i dette innlegget, er det ikke på noen måte betalt eller støttet av noen andre enn julenissen.



Skins gjør CS:GO til verdens beste spill!



Da jeg leste MsHildur90s innlegg CS:GO er tragisk, smilte jeg for meg selv. Hun baserer påstanden om at "CS:GO er tragisk" ut i fra at det selges skins som ikke egentlig har noen verdi. Jeg er selvsagt helt enig i at det er latterlig å bruke titusenvis av kroner på skins, men det er et par utrolig viktige faktorer som ikke nevnes.

1. En virtuell økonomi

Markedet rundt skins er utrolig interessant! For CS:GO-spillerne er dette faktisk en god måte å få forståelse for grunnleggende samfunnsøkonomi på. Det hele baserer seg på tilbud og etterspørsel. Spillerne erfarer selv hvordan tilgjengelighet og popularitet påvirker prisene. Dette er det første du lærer i ECON1210, som er introduksjonsfaget til samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo.

2. Et levende spill

Gjennom disse fiktive, fargerike våpnene har ikke bare Valve skapt en moderne og bærekraftig forretningsmodell som sørger for at utviklerne har penger til å oppdatere og holde spillet i live. Dette gjør at spillets oppdateringer skaper overskrifter i 2015, nesten fire år etter lanseringen av Global Offensive som er det femte spillet (om du inkluderer CS:CZ Deleted scenes) i serien til Counter-Strike. Det første spillet kom i 1999. Hvor mange andre spill kan skryte på seg å fortsatt VOKSE i antall spillere etter å ha eksistert i 16 år?

3. E-sport

De som følger CS:GO e-sport vet at en "major-turnering" er det største og mest spennende som skjer. Det samler millioner av seere på Twitch, og tusenvis følger kampene live fra arenaen. Det som kjennetegner en "major" er at Valve selv hever prispotten, som ved de siste arrangementene har ligget på 250 000 amerikanske dollar. Dette er penger som kommer fra at vi engasjerte spillere kjøper skins. 

Bilde øverste i innlegget tok jeg selv under ESL One Cologne i august, hvor vi var rundt 15 000 som satt i Lanxess Arena. Dette er 15 000 turister i Köln i løpet av en helg, 15 000 mennesker som bor på hotell, spiser på restauranter og legger igjen penger - dette har også en samfunnsverdi. Turneringene hadde helt sikkert eksistert uansett, men Valves tilstedeværelse både på turneringer, og ved at de fortsatt gjør endinger som påvirker spillet, har mye å skyldes de inntektene de får gjennom disse fargerike, poengløse skinsene. 

Så MsHildur, jeg anbefaler deg å ta deg en runde til med CS:GO! Det er et utrolig morsomt og sosialt spill som blir vanskeligere jo bedre du blir.

Under er to av skinsene jeg er stolt av å ha brukt penger på. Jeg har støttet en industri som yrer av entreprenørskap og innovasjon. (Disse kommer fra "cases")



En spoilerfri kjærlighetserklæring




(Bilder: StarWars.com)

Star Wars har vært en del av livet mitt siden foreldrene mine kom hjem med VHS-settet med de tre første filmene en gang på slutten av nittitallet. Jeg var på den alderen hvor jeg egentlig var litt for ung til å forstå filmene, og hadde en lillebror som spurte "hva betyr det?" hvert minutt, men vi så dem, og vi elsket dem. Det ble vår første introduksjon inn i fantasy/sci-fi universet.

Neste triologi, eller "prequel" falt også i smak hos meg. Det virker som at det har blitt "trendy" å mislike "The Phantom Menace", men som niåring synes jeg det var fantastisk med pod-racing og med Jar Jar Binks, samtidig som Darth Maul er en av mine favorittskurker med sitt dødskule double-bladed lyssverd. Resten av filmene så jeg på kino med venner eller familien, og har sett dem gang på gang i ettertid.

Mange har nok liknende minner og historier fra Star Wars-universet, og det er nok derfor filmen skaper så skyhøye forventninger. For min del har jeg gledet meg, fulgt med på nyheter og trailerslipp, vært skeptisk til at "han rare som til de grader har spesielle seksuelle holdninger" i Girls skal spille Kylo Ren. Rundt tre uker før jeg skulle se filmen gikk det opp for meg at det var en mulighet at filmen var dårlig. Fra det tidspunktet bestemte jeg meg for ikke å lese noe mer om det, ikke se noen flere trailere, og tror jeg er fornøyd med det (jeg vet ikke egentlig hva jeg gikk glipp av), men frykten for å få vite for mye, ha for høye forventninger gjorde at jeg gikk inn i kinosalen uten å forvente for mye eller for lite.

Jeg er kanskje en ukritisk, Star Wars elskende, jedihval; men for meg overleverte Star Wars: The Force Awakens. Star Wars fortid er noe av det som gjør The Force Awakens så god. Filmen er en fantastisk kombinasjon av elskede karakterer, gamle referanser og de nye karakterene som overrasker svært positivt.

Hovedrolleinnehaverne viser oss en ny side av "The Force", en mer uskyldig, tvilende side, og roboten BB-8 sjarmerte meg fra første scene. Daisy Ridley som "Rey" og John Boyega som "Finn" imponerte stort, og jeg gleder meg til å se deres utvikling, både som skuespillere og som karakterer i Star Wars universet.

De tre første filmene Lucas laget kan bare bli laget en gang. De er fulle av nostalgi, sjarmerende (men på sin tid innovativ) teknologi. Star Wars: The Force Awakens leverer et moderne filmatisk eventyr med overbevisende karakterer og en spennende historie i universet som er umulig å mislike. Filmen avslører noe, men ikke alt; noe som gjør at jeg allerede gleder meg til neste film.

God fornøyelse!

 Karakter:

#spillmagasinetreview #karakter6

Anmeldelse: Just Cause 3

 



La meg bare få sagt en ting først: Grafikken -- WOW! Spillet utspiller seg i det fiktive Medici, som med unntak av en haug med eksplosjoner og diktatur ser ut som det perfekte feriested. Jeg er veldig fornøyd med at jeg fikk spilt spillet på høyeste kvalitet uten at PC-en nølte, for spill er VIRKELIG eksepsjonelt vakkert!

Gameplay:

Som en som har brukt hundrevis av timer på gåing rundt i diverse MMORPG-univers var det veldig forfriskende å kunne "Grapple", stjele en bil (selv i fart), fly helikopter, kjøre båt eller vannscooter, man går stort sett aldri, og det passer meg helt fint! 

Spillet handler om den mega hardbarka Rico Rodriguez som er tilbake i hjemlandet etter diverse oppdrag utenlands. Spillet går kort fortalt ut på å støtte opprørerne, og få diktatoren fjernet, noe Rico løser ved å "blow shit up". 


Spiderman i paradis?

Personligheter:

I disse dager er det ikke akkurat langt mellom spilltitler hvor vi finner udødelige muskelbunter med tredagersskjegg og null personlighet. Dette er jo selvfølgelig også spill nummer tre i rekken, og Just Cause 3 skal ha for at de virkelig drar "udødelig muskelbunt" HELT ut.  Rico er barskere enn de barskeste alternativene, og er nærmest udødelig - men bare "nærmest". Jeg gikk på noen smeller (bokstavelig talt)..

Ellers er karakterene i Medici sjarmerende og autentiske med interessante aksenter, men helhetlig er det lite originalitet i karakterene

 

Mitt inntrykk: 

Litt ensidig gameplay, men med så sykt mye utstyr/kjøretøy at det er fortsatt er moro. Jeg følte meg tidvis som den lille drittungen i barnehagen som ødela lego-verkene til de andre ungene og godtet meg. Jo mer det sier "ka-boom", jo bedre.

Et minus er oppsettet, som jeg synes var litt rotete. I de aller fleste spill finner du "kart" ved å trykke på "m" på tastaturet, men i Just Cause 3 måtte jeg innom TAB, og bytte fane. Litt tungvint når du har stedsans lik 0. 

Et pluss var "highscore-funksjonen". Jeg ender ofte med å ikke fullføre enspillerspill fordi jeg kjeder meg i lengden, men i Just Cause 3 konkurrerer du hele tiden med andre med haugevis av highscores med alle andre som spiller samme spill, og da overgår konkurranseinstinktet det meste annet. Heldigvis en selvtillitsboost for meg å få spillet tidlig, slik at jeg ikke havner på plass 500.000.

Oppsummert vil jeg si...

Just Cause 3 er et godt spill for sin tid, det er morsomt å spille, og det er vakkert laget. Utseendemessig er det en klar 6, men på grunn av repetitivt game-play, og irriterende interface så får den en 4.

 

#spillmagasinetreview #karakter

Gameband: Fremoverlent og moderne, men.



 

 

Kort fortalt er Gameband et armbånd som inneholder Minecraft-spillet, og din egen verden. Den har et tøft lite display som viser tid, dato, en animasjon som du kan velge selv.

Min første opplevelse er at det ser veldig kult ut! Fin og eksklusiv innpakning, visuelt pent bånd med en Redstone-liknende detalj som er umiddelbart gjenkjennelig for de fleste som har brukt noen timer i Minecraft-universet. Produktet har en 140 pixel LCD skjerm, som du kan personalisere ved å bruke programmet Pixelfurnace(som selvsagt er inkludert i programvaren som åpnes "automagisk" når du plugger Gameband inn i USB-porten. 

Jeg digger ideen! "Wearables" møter supersuksessen Minecraft; dette MÅ det jo stå høyt på mange unges ønskelister. Teknologien oppleves som veldig rask og enkel. Når du plugger armbåndet inn i USBen, starter og kan mest sannsynlig brukes feilfritt av selv de yngste PC-brukerne. Det er positivt at Gameband ikke krever noen "ekstra tilkoblingskabel" for å koble den til PC, som du må ha til en del andre "tekniske armbånd". 

 

Litt stort?

De kunne med fordel ha laget et Gameband som var justerbart. Som langtidsbruker av Fitbit Flex og eier av et nesten unaturlig tynt håndledd er det sikkert plass til begge mine håndledd i ett Gameband størrelse Large. Det finnes riktignok to størrelser, og jeg har av en eller annen grunn den som er L, men mulighet for å justere hadde uansett vært en flott funksjon. Så OBS OBS. Pass på at du kjøper riktig størrelse! En størrelse "small" passer nok til de fleste barnehender.

 

Oppsummert


Blir den faktisk BRUKT til det den er tenkt, eller blir den i hovedsak et trendy tilbehør? Jeg synes det er en god fortsettelse på "wearable-trenden", og jeg tipper det er haugevis med kids som håper det ligger et Gameband under årets juletre.

Annonselenke: Her kan du kjøpe Gameband


 

#spillmagasinetreview #karakter4

 

Dette er mitt onlineliv: Bekjennelser fra en sosial spillnerd



"Thea, du er jo en utrolig sosial person - du må jo ut å treffe folk!"

Dette er en setning jeg hører ofte, og det er sikkert mange andre med en spill eller datahobby som får høre det samme. Sannheten er; ja, jeg er relativt sosial og tro det eller ei, jeg kan fint dekke hele "sosialbehovet" uten å forlate leiligheten!

En misforståelse som går igjen blant "ikke-gamere" er at det er asosialt å spille. Sannheten er at de som definerer seg som "gamere", ofte er veldig sosiale på en eller annen måte. Personlig spiller jeg helst MMORPG(Guild Wars 2), FPS(Counter-Strike) eller survivalgames (H1Z1), alle disse spillene er spill jeg stort sett aldri spiller alene. Når jeg forteller at jeg ikke spiller alene, betyr ikke det at jeg sitter i samme rom som dem jeg spiller med, men at jeg bruker Skype eller Teamspeak, og har en eller flere venner som jeg kommuniserer med. 


Counter-Strike, som jeg bruker flest timer på per uke, kan sammenliknes med å spille fotball med vennegjengen; jo mer du kommuniserer, jo bedre. Vi prater om alt og ingenting, strategi, hvor motstanderen er, vi ber om støtte når motstanderne kommer, heier på hverandre i dueller, kjefter på hverandre når vi er frustrerte og jubler sammen når vi vinner.

"Internettvenner" er ikke ekte venner

..."Men du har jo ikke truffet vedkommende engang!" 

For mange er det kanskje vanskelig å forstå at et vennskap, eller til og med kjærlighet kan oppstå på nett. Fra jeg var 13 år gammel har jeg spilt online i en eller annen form. Jeg startet med det tekstbaserte gangsterspillet Bootleggers. På Bootleggers ble jeg kjent med en haug med folk fra hele verden. Noen av dem har jeg truffet flere ganger, og har daglig kontakt med den dag i dag - mer enn 10 år senere. I en alder hvor det er mange store spørsmål man føler man må svare på, var det utrolig deilig å ha et fristed hvor jeg bare kunne være meg selv, uten forventninger til hva jeg burde gjøre med livet mitt, hvem jeg burde henge med, hva jeg burde ha på meg. For meg var det en trygghet at jeg kunne prate med noen som ønsket meg godt uten å være bekymre meg for hvordan vedkommende ville behandle meg da jeg fortalte dem noe vanskelig, og i realiteten var dette noe som gjorde at "nettvennene" i tenårene mest sannsynlig visste mer om hvem jeg var, hva jeg ønsket og hva jeg bekymret meg over enn de som var fysisk nærmest.

Den dag i dag er noen av de viktigste, og mest givende aktivitetene i mitt liv på nett. På jobb har jeg de siste månedene vært prosjektleder for SPMG, og blitt kjent med en dyktig kar som nå skal drive skuta. Bernt Erik bor i Snåsa, og vi har ikke truffet hverandre en eneste gang, men har allikevel blitt gode venner gjennom timesvis av planlegging, Skypemøter og chatting. 

Jeg er med å drive myXMG, en e-sport organisasjon hvor vi er frivillige fra alle verdenshjørner. Dette er folk jeg virkelig DIGGER å jobbe sammen med. Britiske Seif som prøver å lære seg norsk og er RÅ på sosiale medier, amerikanske Lisa som har en sylskarp penn og driver med rollerderby, og Luka som bor i Tyskland er en av de viktigste kreftene bak myXMG. Vi har lag fra Danmark, Sverige og Norge, og jeg har aldri truffet noen av dem - men de er allikevel noen av de menneskene jeg setter aller størst pris på, i tillegg til samboeren min selvfølgelig, som jeg også traff på nett.

Så hva er egentlig et EKTE vennskap?

Selvsagt er det viktig å ha et sosialt liv utenom internett også, og jeg er veldig veldig glad i de vennene jeg har fra oppveksten, studier og gjennom jobben. Men ikke undervurder de såkalte "nettvennene", det er en haug av morsomme, intelligente og genuint snille mennesker der ute, som har levd totalt ulike liv fra det jeg har gjort, og det er så GØY å bli kjent med folk som har et helt ulikt syn på livet - vi har så mye å lære av hverandre! Disse menneskene hadde jeg aldri truffet om det ikke var for spill-interessen vi deler.

Les mer i arkivet » Juli 2016 » April 2016 » Mars 2016
hits